hvam-2

- om de forskjellige hustyper i Norge

Langhusene var store og hadde ett stort rom, salen, som rommet alle.
Røyken gikk ut gjennom et hull i taket.
Grophus var små og ble brukt til veksteder og slaver.
Lafting er omkring 1100 år gammel i Norge
Gravkammeret i Gokstadskipet som er datert til 8-900 er uryddig laftet med vagenov med sammenføyninger i hjørnene på halv stokk. Siden da har laftingen utviklet seg til nærmest en kunstart. Det har vært hevdet at lafting kom fra russland (Vikingene var mye i russland, det gamle gardariket. I Egils saga og hans tokt til Kurland står det at huset de ble holdt fanget i var gjort av "timberstokkum storum") men der hogget man helt til nyere tid medfaret på oversiden av stokken og hjørnene på halv ved, kun på oversiden slik at det måtte trekke fryktelig når stokken krympet og vannet i medfaret vil gjøre at det råtner. Norsk lafting har heller likheter med japansk laftekunst.
Norsk og skandinavisk lafting hogges etter prinsippet med skrå flater
Dette prinsippet er kjent allerede fra begynnelsen av 1100- tallet. Medfaret er på undersiden av stokken, oversiden er beholdt rund og vannet kan renne vekk. Men uthus kunne allikevel være laftet med vagenov. Det fins eksempler på det i Nes.
Årestuene begynte å bil vanlige på 1100- og1200- tallet. De var laftet av furu-eller grantømmer.
Størrelsen var begrenset av tømmerlengden. De besto av ett rom eller ett stort og ett mindre rom som igjen var delt i to med en lettvegg. Det ble fyrt mitt i gulvet på ildstedet, åren og røyken slapp ut gjennom et hull i taket, ljåren.
Dagslyset slapp inn gjennom ljoren og hadde ofte en luke. Den kunne være av dyrehud og tett eller griseblære og slippe gjennom lys.
Stova stod paa steinar fjore,
tekt med torv og grøne gras;
midt i taket var ein ljore,
midt i væggen var eit glas.
Når daa soli gjenom ljoren
inn paa øvste veggen skein
og gav atterskinn paa floren,
skuld eg gløymt all Heimens mein.
Ivar Aasen
Årestova ble avløst av røykovnstua. Røykovnen ble murt som en peis og plassert i hjørnet på stua. Det var fortsatt ljore. Pipe forandret byggestilen helt.

Byhusene fikk pipe fra 1600-tallet, hus på landet noe senere. Piper betydde at det nå var mulig å bygge i flere etasjer. Når ljoren ble borte ble dagslyset begrenset i huset. Glass ble vanlig handelsvare utover 1600-tallet og man laget vinduer i husene og det ble en helt ny byggestil.
Møbleringen ble også annerledes, før sov man på benker langs veggen, nå kunne man sove i kammerset ved siden av fordi peisen holdt varmen og på en hems fordi røyken ble borte.
Da glasset først kom på 1500- tallet, var det et rikmannstegn å ha et glassvindu ved høysetet i stuen.
Da støpejernsovnene kom kunne man møblere friere. Løse møbler kom.
Rosemaling kom-i røykstova var jo alt blitt svart.
Med ovnoppvarming ble rommene større og kunne kjedes etter hverandre til stuer eller saler.
(Bilde av en svalgangsstue) "båten" er satt sammen av to slike

Calipsgodset:

Andres Gudbrandsson (1392-1420) hadde en sønn:
Jon Andresson som var bonde på Hvam. Hans sønn,
Gudbrand Jonsson på Hvam gav i 1499 bot for å ha vært med i oppstanden mot futen Lasse Skjold. Han betalte boten cash kontant mens alle de andre betalte i flere avdrag. Denne Gudbrand hadde en bror, Olav Jonsson, som også var bonde på Hvam. Han var gift med Botilda Svensdotter fra Dingelvik i Elfsborg i Sverige.
De hadde en datter Tore Olavsdotter f 1480 som var gift med Trond og han var i 1514 bruker på Hvam. Botilda og Olav hadde tre døtre til,
Ingjerd, gift med Jon Gisleson i Bomskog i Sverige,
Anna, gift med Hallvard Sæmundsson i Solør, og
Gyrid , gift med Peder Herlogsson Calips på Tose i Torsnes i Borge.
Gyrid og Peder hadde en sønn som het
Oluf Pederssen Calips, som ble adlet i 1550 og ble Norges kansler i 1565. Når han døde i 1592 etterlot han seg en enke, men ingen barn, men åpenbart en stor formue, så stor at Hvam ble brukt som innsats for å få tak i den.
Tore og Trond fra 1514 hadde sønnen Sæbjørn Trondsson. Han hadde en sønn:
Hans Sæbjørnsson som døde i 1574 (før faren) og som bodde i Oslo og hadde to døtre med kona Sigrid: Tore Hansdatter og Adelus Hansdatter.
Sigrid eide altså Hvam før Tore men de som listet opp eiere i Hvams historie har en tendens til å utelate kvinnene.
Tore var gift med trelasthandler og rådmann i Oslo Michel Funthin. Familien til Tore gikk til rettssaker for å få formuen, Calipsgodset, tilbake i Hvams-slekta igjen.
Calips var altså søstersønn til Tore Olavsdotter som igjen var mor til
Sæbjørn Trondsson som var farfar til Tore Funthin, kort sagt søstersønn til oldemora til Tore. Tore eide Hvam etter Michels død og en fjern slektning, Helle Amundsen leide på Hvam. Han eide en rekke andre gårder men var forpakter på Hvam, noe som ikke var uvanlig dengang. Han hadde nok penger til å låne henne betydelige summer til rettssakene. Tore og slekta hennes vant åpenbart ikke siden hun ikke greide å betale tilbake til slutt. Istedenfor solgta arvingene Hvam til Christen Hellesen.

Creutz

Morderisk ihelskutt
Historien står i bygdeboka: Den 31.august skjøt Jens Creutz, løytnant ved Kongsvinger Festning, Helle Christensen fra Hvam med pistol på moen mellom Hauger og Olstad i Ullensaker. Han hadde "beteed sig vennlig imod Helle Hvam...oc lod sig.. trachtere af den salige mand, som han venlig imodt og, oc saaledis sig ingen fare befrøchtede eller gaf sig tanke om, indtil han fikk ham offuertalt at følge sig, til fogden Christian Claussøn, som boer paa Wang i Gjerdrum sogn"

Vitnemålene fra rettssaken

Rønnaug Gulbrandsdatter som tjente hos Håken Rolstad fortalte at Helle Hvam og en kar med grå kledeskjol kom ridende over fjellet på vegen fra Hvam og forbi Rolstad. De måtte krysse en bru og Helle Hvam stod av hesten og leide de over mens den andre rei over. Skomaker Ole Olsen Langbakken så dem ri forbi og talte litt med Helle. Ole Børgsersen Holen vitnet at de gikk inn hos ham, og Jens Creutz festet skoen på hesten sin. Ole spurte om de nå var gode venner siden de fulgtes ad. Jens Creutz svarte ja og sa at Helle skulle hjelpe ham hos Futen til å bli lensmann i Eidsvoll. De drakk litt øl, men var ikke fulle fordi fire mann delte to krus. De snakket vennlig med hverandre og Jens minte Helle på at det var sent og at de måtte skynde seg. Ole så at Jens hadde en pistol under gehenget. Helle var skjemtsom og blidlåten som han alltid pleide å være. Jens var stille og fåmælt. Når de reiste sto Mari Johansdatter, som tjente hos presten i Ullensaker sammen med fire jenter ved tiendebua. Helle hilste og løftet på hatten men ikke den andre. Kokkepika sa da at det måtte være et asen som ikke ville hilse på folk. Mari svarte at de kunne gjøre hva de ville, ønsket han ikke Guds fred, fikk han heller ikke Gud signe igjen. Kristoffer Rasmussen Hauger så bare en snurt av dem da de rei forbi, og han kjente ingen av dem, og det var to jorders lengde fra der han då dem til det stedet mordet foregikk. Kristoffer hørte skuddet straks etter at de to var ridd forbi, men kunne da ikke forstå hva det var. Han var med neste dag da liket ble tatt opp og så at det var skutt nedafor venstre skulderblad. Kjolen var brent av kruttet omkring hullet så stort som en tallerken, og skinntrøya under var også brent.
Jens Knudsen Creutz ble pågrepet i Sverige "som han stod i begreb med at ombringe sig selv". Rettssaken etter drapet tok til på Lauten tingstue i Ullensaker den 14. september 1702.
Flere vitner fra Nes hadde hørt at han ønsket ondt over Helle Hvam, Mari Ingeborgrud hadde hørt at Creutz svor over Helle en gang kom det fram ved et ekstrating i 1703.
Hans Olsen fra Vesle-Hvam fortalte at han så Creutz på Hvam den dagen ulykka skjedde, Helle ville kjøpe hesten til Creutz. Han ville ha 10 rd. for den, men Helle måtte spørre kona først og fikk ikke lov.
I 1703 rømte Creutz fra lensmannsarresten i Ullensaker. De vakthavende var Gulbrand Julset, Knut Algrim, Amund Furuset og "gardbrukende soldat" Ole Børgersen Stokstad. Gulbrand Julset ba myndighetene om nåde, for fangen var så frekk og befalte dem stadig å gjøre et eller annet. Den dagen han rømte bad han soldaten hente ei så med vann på Frogner og fikk også de andre til å dra avsted. Fangen unnkom henimot kvelden den dagen. Boltene han hadde om beina ble funnet utafor grindleet ved Frogner. Låsene var da opplåste. Handklovene ble funnet på veien til Sørum sammen med ei skarp fil. Nøklene til låsene bar lensmannen på seg. De vakthavende bad for Guds skyld om nåde. De hadde ikke hjulpet fangen men bare vært enfoldige. Creutz kom seg over til Sverige.

Om Christen Hellesen 1641-1702

Han var gift med Margrete Jensdatter fra Nedre Holter. Hun levde til 1681. De hadde barna: Jens, som var kjøpmann i Kristiania, Herman, som var lensmann fra 1701 til 1708, han var gift med Marte Stensdatter Horn, enka etter Hans Rør på Vormsund, Jakob, f. 1682 br av Vestre Mørdre, gift med Gudbjørg Olsd. Henni i 1695 og andre gang i 1729 med Anne Olsd. Bøler, og Dorte, gift i 1693 med Jacob Olsen Brøstad i Nannestad som senere ble bruker av Smedstad i Aker.
Helle Christensen ble gift andre gang med Anne Antonisdatter Friling (1652-1741) fraVal i Sørum. De hadde barna: Christen (1682-1735), gift 1708 med enke Kari Olsd. på Oppåker, Margrethe (1685-1727) gift med lensmann Hans Østensen i Ullensaker, Helle, 1691-1716, Antoni, gift med Karen Holter, Johannes, f 1696 som var bruker på Hvam. Han oppgis som ugift i 1730. Sønnen Hermann skjøtet i 1709 5 lsp. i Hvam til broren Jakob Mørdre. Jens Hellesen Holter i Kristiania solgte i 1710 sin part i gården til stemora Anne Antonisdatter. Det var vel hun som gjemte >sølvskatten som ble funnet ved restaureringen.
Finne-Grøn skriver han døde i 1705 og skifte ble holdt samme år. Enken, Anne Antonidatter, drev gården etterpå, selv etter brannen ble det i booppgjøret i 1730 telt opp svære mengder med sølv (for ialt 210 riksdaler), kobber, tinn og linvarer, utstyr i den nye svalgangsbygningen som ble oppført i ca. 1728.
Skifte 30. Mars 1730
Besetning bestående av:
11 hester, av hvilke en elgsblakk fhv. dragonhest på 9 år ble verdsatt til 16 rdl.; 3 vallaker til hver 8 rdl., et par vallaker på 10 og 13 år kom opp i 8 rdl., hvorefter prisen synker efter som dyrenes alder stiger indtil et par overåringer på 21 år taksertes for 1 rdl. stykket.
37 kuer, gjennomgående vurdert til 2-2 ½ rdl. pr. stk. farger og utseende beskrives.
23 får fra i mark 12 skill. til 2 mk. stykket.
18 geiter til samme pris.
4 svin à 2 mk12 sk. og 3 ungsvin à 1 mk. 8 skill.
Av "korn som fandtes i boden" var: 27 td. såbygg à 1 rdl. 2mk. , 50 td. såhavre à 3 mk. 12 skill. , 29 td. brødhavre à 2 mk. 16 sk., 50 td. byggmalt à 1 ½ rdl. 2 mk., 10 td. havremalt à 1 rdl., 3 td. gråerter à 1 ½ rdl. og 6 td. karve à 2 rdl. utresket korn : 6 td. bygg à 1 rdl. 2 mk. og 9 td. havre à 3 mk. 12 sk.
Huset var overmåte rikelig utstyrt med benkedyner, linvarer, kobber, tinn og messing; redskaper og kjøredoninger i velholdt stand, og av sølvtøy 3 sølvkanner med fedrenes navn og årstall fra q658, 3 begre og to sølvkopper.
Gårdsguttens lønn oppgis til 5 rdl. om året, 3 tjenestepiker hadde 4 og 4 piker 2 i året.
Løsøret løp ialt opp til 1028 rdl., som med boets visse inngjeld på 37 rdl. utgjorde aktiver 1065rdl. Herfra gikk gjeld på 428 rdl., så det endelige overskudd ble637 rdl. foruten faste eiendommer. Disse besto i halvparten av Hvam samt størsteparten av gården Berg i Sørum og halvparten av gården Tomter.

Sølvskatten

Sølvskatten , 1000 sølvskillinger, som ble funnet under restaureringen av bygningen når den ble museum er nok lagt der av Anne når den ble bygd. Sønnen Johannes drev Store Hvam til 1731 når Helle Christensen overtok, nevø til Johannes. Helle var "meget velstående" men han og kona mistet seks av ti barn i farsotter.
Enken Anne Nilsdatter drev fra 1760 til 74. Booppgjøret var "et av de feteste, der paa lang tid baade før og siden var blitt behandlet av skifteretten i Nes"